Trenger du et sterkt passord i stedet? Prøv vår Passordgenerator
Hva er en SHA-hash?
SHA-256, SHA-384 og SHA-512 tilhører SHA-2-familien av kryptografiske hash-funksjoner, standardisert av NIST (FIPS 180-4). Hver av dem tar en hvilken som helst input — tekst, innholdet i en fil, hva som helst — og produserer et fastlengde-«sammendrag» som ser ut som tilfeldige tegn. Samme input gir alltid samme hash, men det finnes ingen måte å reversere en hash tilbake til den opprinnelige inputen. Det gjør hasher nyttige for å verifisere at en fil ikke er endret (sjekksummer), bekrefte dataintegritet, og som en byggekloss i digitale signaturer og systemer som Git og Bitcoin.
SHA-256 vs SHA-384 vs SHA-512: hvilken bør jeg bruke?
| SHA-256 | 256 bit (64 heksadesimale tegn) | Det mest brukte og kompatible standardvalget — dette er hva de fleste sjekksummer, API-er og filverifiseringsverktøy forventer. |
| SHA-384 | 384 bit (96 heksadesimale tegn) | En forkortet variant av SHA-512, noen ganger påkrevd av spesifikke samsvars- eller protokollstandarder. |
| SHA-512 | 512 bit (128 heksadesimale tegn) | En større sikkerhetsmargin enn SHA-256, og ofte raskere på 64-bits systemer — et godt valg når du spesifikt trenger SHA-2s sterkeste alternativ. |
Er det trygt å hashe sensitive data med dette verktøyet?
Ja — hashingen skjer utelukkende i nettleseren din ved hjelp av Web Crypto API. Ingenting du skriver blir noen gang lastet opp, logget eller lagret på en server.
Hva brukes SHA-256 til?
Å verifisere at nedlastede filer ikke er skadet eller manipulert, bekrefte dataintegritet, digitale signaturer, og som en sentral byggekloss i systemer som Git og Bitcoin. Det er i seg selv ikke en god måte å lagre passord på — bruk bcrypt, scrypt eller Argon2 til det.
Kan jeg få tilbake den opprinnelige teksten fra en hash?
Nei. Hashing er ensrettet av design — det finnes ingen måte å reversere en SHA-256/384/512-hash tilbake til inputen som produserte den.
Hva er forskjellen mellom SHA-256, SHA-384 og SHA-512?
De tilhører alle samme SHA-2-familie og bruker samme underliggende design — hovedforskjellen ligger i utdatalengde og hastighet. SHA-256 produserer en 256-bits hash og er standardvalget som brukes mest. SHA-512 produserer en 512-bits hash, gir en større sikkerhetsmargin og er ofte raskere på 64-bits systemer. SHA-384 er en avkortet versjon av SHA-512s interne beregning, som gir en 384-bits hash — den brukes hovedsakelig der en bestemt standard eller protokoll krever nettopp den lengden. Til de fleste dagligdagse formål (sjekksummer, filverifisering) er SHA-256 tilstrekkelig; velg SHA-512 hvis du spesifikt vil ha det sterkeste alternativet innen SHA-2.
Er SHA-512 sikrere enn SHA-256 eller SHA-384?
Når det gjelder teoretisk sikkerhetsmargin, ja. For en n-bits hash er den generiske kollisjonsmotstanden omtrent 2^(n/2) — rundt 2¹²⁸ for SHA-256, 2¹⁹² for SHA-384 og 2²⁵⁶ for SHA-512, så SHA-512 har den største marginen. I praksis spiller dette sjelden noen rolle: 2¹²⁸ er allerede langt utover det som er beregningsmessig gjennomførbart, og det finnes ingen kjente praktiske angrep mot noen SHA-2-variant. SHA-256 forblir det riktige standardvalget for daglig bruk; velg SHA-512 hvis du spesifikt ønsker den ekstra teoretiske marginen eller en protokoll krever det.